Gleden sto ved døra,
bustete og svær,
og med de digre henda sine
klemte han hjertet mitt
så alvorstungt
at en vårflom løsnet fra
fra fjellet der inne.
Budskapet var kaldt og klart:
Du er også det du har mistet.
Så var sorgen der,
kortpustet og pjusk,
og med sine store øyne
lente hun seg inntil meg
så helhjertet og ømt
at dalførene åpnet seg
og strykene fikk fart.
Fra verdensrommet er jorda blå.
Ingenting går noen gang tapt.